Den nye idrettspresidenten må tenke nytt om idretten som inkluderingsarena
Viktigheten av gode arenaer som gir barn og unge muligheter uavhengig av utgangspunkt har aldri vært viktigere. Hvor ble dette temaet av i kampen om presidentvervet i Norges Idrettsforbund?
Rekordmange barn og unge har det siste året måtte slutte med idrett og aktivitet fordi husholdningen ikke strekker til økonomisk. Klubber over hele landet har slitt med å få endene til å møtes når kostnadene øker. Utfordringer den nyvalgte presidenten Zaineb al-Samarai må ta tak i, men langt ifra de eneste.
I Zuccarellostiftelsen har vi behandlet rekordmange søknader det siste året, og økt våre tildelingsbeløp for å kunne hjelpe flest mulig enkeltindivider, familier, klubber og prosjekter. Felles for alle våre tildelinger er et mål om å begrense utenforskap, og konsekvenser av dette. Vi ønsker å bidra til at flere barn og unge får drive med organisert og egenorganisert idrett, fordi vi vet hvor viktig det er å få være en del av positive arenaer med mestring, læring og sosialt fokus.
I forbindelse med valget av president i Norges Idrettsforbund (NIF) har vi naturlig nok fulgt med på diskusjonen og utspill fra kandidatene. Dessverre synes medieoppmerksomheten å ha vært mer konsentrert om interne forhold og behov for ro i organisasjonen, fremfor å diskutere løsninger på utfordringene idretten og samfunnet står overfor. Og særlig utfordringene som treffer barn og unge.
Hvorfor har det ikke vært snakket mer om det høye frafallet og løsninger som skal bidra til at idrett og aktivitet får en plass i livet til flere unge mennesker? Om hvordan vi kan sørge for at flere velger å bli værende i idretten i ungdomsårene? Hvordan vi kan skape arenaer for alle – og ikke kun de som ønsker å satse? Dette bør være spørsmål som er naturlig å få dekket i kampen om ledervervet i en organisasjon som har «idrettsglede for alle» som visjon.
Faktum er at stadig flere dropper ut av organisert idrett i ungdomsårene. Ungdatasenteret ved NOVA, OsloMet, og Norges idrettshøgskole har siden 2016 hatt et forskningssamarbeid med mål om å få mer kunnskap om ungdoms idrettsdeltakelse. Innsikten viser at 60 prosent av de som har vært innom ungdomsidretten, har sluttet før de er blitt 18 år. Videre at de som slutter tidlig med organisert idrett, er langt mindre fysisk aktive enn de som fortsetter.
Frafallet er særlig stort i aldersperioden 14 til 16 år, og jenter er i hovedvekt av de som faller fra. Dette er problematisk når Helsedirektoratet (2019) peker på at kun 40 prosent av 15 år gamle jenter er aktive i henhold til anbefalingene fra norske myndigheter.
Skal vi fortsatt holde på filosofien om at ungdommer som ikke vil satse naturlig vil falle fra, eller skal vi utfordre oss ved å tenke nytt rundt arenaer som skaper positive opplevelser og bedre folkehelse også for de som ønsker å delta, men ikke nødvendigvis har behov for å vinne?
En undersøkelse fra SSBs levekårsundersøkelse (2021) viser at 79 prosent av den aktive befolkningen over 15 år driver med egenorganisert idrett og fysisk aktivitet. Likevel har ikke denne delen av idretten en naturlig plass i Norges Idrettsforbund.
Zuccarellostiftelsen stiller seg undrende til hvorfor egenorganisert idrett stadig blir sett på som en konkurrent til den organiserte idretten. Burde ikke fokuset være på å holde barn og unge i positive arenaer så lenge som mulig? På å sørge for at flere deltar i aktiviteter som er bra for både fysisk og mental helse, og som skaper samhold og inkludering i samfunnet? Kanskje må vi da tenke nytt og møte barn og unge der de er, og ha fokus på mestring fremfor resultater?
Den frivillige organisasjonen Sålevending er et eksempel på at verdier også kan skapes utenfor idrettenes organiserte rammer. De siste årene har de samlet over 2500 ungdommer fra hele Oslo til gratis aktiviteter og turneringer. Dette bryter ned både økonomiske og sosiale barrierer, i en by der forskjellene stadig øker. Mange av disse ungdommene er ikke medlem i en klubb eller forening, men at tiltaket skaper verdi for både enkeltpersoner og samfunnet er det ingen tvil om. Ofte er slike tiltak avhengig av midler fra stiftelser, offentlige tilskuddsordninger og næringslivet.
Per i dag er såkalt egenorganisert aktivitet noe som faller utenfor NIFs mandat – og dermed prioritering. Allikevel ser Zuccarellostiftelsen i vår søknadshåndtering at flere og flere klubber etablerer aktivitet rettet mot ungdommer som kan sees som en hybrid mellom organisert og egenorganisert idrett. Dette synes vi er svært positivt, med tanke på det høye frafallet i ungdomsidretten.
Zuccarellostiftelsen frykter at vi ikke kommer i mål med ambisjonen om Idrettsglede for alle om vi ikke anerkjenner rollen den egenorganiserte idretten har. Når ny leder for de neste årene nå er valgt, ønsker vi å utfordre Zaineb al-Samarai og idrettsstyret til å ta denne delen av idretten seriøst. Å inkludere egenorganisert aktivitet på lik linje med det etablerte. Her finnes det også positive samfunnseffekter, en sterk frivillighet og bedre folkehelse og inkludering som resultat. Alt dette er noe idrettsforbundet bør være opptatt av de kommende årene om vi skal lykkes med å skape et inkluderende Idretts-Norge med plass til alle.
